torsdag 28. august 2008

Slumstrøk langs Bangkoks gamle jernbanelinje:



Møtet vårt med Rachaporn Chochuey førte til flere interessante opplevelser og inntrykk. Hun fortalte at hun pleier å sende tilreisende arkitektvenner inn i et slumstrøk langs en nesten nedlagt jernbanelinje som tidligere ble brukt til frakt av olje. Nå blir linja brukt kun fem-seks ganger om dagen, og sporet skjærer gjennom sentrum som en forlatt korridor. Her er det oppstått en bebyggelse langs sporet hvor fattige folk bygger enkle hus av avfallsprodukter fra Bangkoks leftovers.

De bruker sporet som hovedvei, har boder og møteplasser langs linja, og flytter seg rolig til siden hver gang toget kommer. Strukturene som er bygget varierer fra enkle, åpne konstruksjoner med pressenningstak til solide murhus bygget for å vare.

På vei inn i området støtte vi på noen hyggelige thailendere som geleidet oss trygt over en 6-felts motorvei. De så nok at vi var relativt uvant med thailandsk trafikkkultur. En av de vi fikk hjelp av var en ung jente på 22 år som het Ion. Vi kom i prat da vi innså de også skulle inn langs jernbanen sammen oss. Det viste seg at hun studerte reiseliv ved Chulalongkorn university og snakket veldig godt engelsk. Hun var født og oppvokst i slummen og bodde her sammen med sin mor, sin søster og en slektning. Vi ble introdusert for mor og søster og fikk se huset hun bodde i. Hun kunne fortelle at det bor omlag 50.000 mennesker i slummen.

Langs linja fant vi små butikker, unggutter samlet rundt mekking av motor-bikes, gamle folk med vennlige øyne og knallrøde tenner etter tygging av betel-nøtter. Vi følte oss selvfølgelig veldig fremmede her, både på grunn av utseendet vårt, men også fordi vi er vant til en helt annen standard på leveforholdene våre. Tross at vi åpenbart ikke var herfra var alle vi møtte svært åpne og imøtekommende. Flere ganger ble vi stoppet med spørsmål om hvor vi var fra, og noen ville gjerne bare fortelle oss om hvem de var.

En av kvinnene vi møtte ville vise fram gutten sin. Han var en liten plugg av en ettåring. Hun snakket godt engelsk og kunne fortelle at hun hadde vært gift med en amerikansk mann, og bodd i statene i flere år. Hun hadde en datter der, men fortalte at hun savnet hjemlandet, familien og et sosialt nettverk. Hun reiste tilbake til Bangkok, og nå var hun glad for å være kvitt kulden, blek hud og kvapsete kropp. “I am poor, yes, but here I´m happier...”

Dette var et sterkt møte med fattigdom og vi sto igjen og lurte på hva man skal gjøre i en slik situasjon. Skulle vi tømt lommebøkene våre og delt ut alt vi hadde med oss? Skulle vi kjøpt inn mat og ting de kunne trengt? Kunne vi funnet noe å hjelpe dem med som arkitekter? Kanskje kunne dette vært en fin oppgave å gå inn i senere?

I enden av jernbanesporet sto vi lenge og snakket om hva vi hadde sett og hva vi følte. Enda tydeligere ble kontrasten da vi fikk øye på en enorm Jotun-plakat som et bakteppe bak skurene menneskene bode i her. Det hele ble nesten helt komisk. Og som vanlig kunne vi strekke ut armen, hoppe inn i en drosje og kjøre inn til nærmeste restaurant for å kjøpe oss middag og soda med is.

onsdag 27. august 2008

Noh Bo



Vi har vært i Noh Bo i en uke nå. Det verste vi-er-veldig-forvirra-gråfilteret er borte og vi har forstått at insektene bare ER fire ganger større her. Alle sammen...

Landsbyen er hjem for ca. 2000 mennesker. Det meste er samlet rundt et veikryss. Den betongbelagte hovedveien går gjennom landsbyen og stopper brått i en ubrukt militærpost og skråningen ned til elva Moei som deler Thailand og Burma. Blant tradisjonelle bambushus står noen påkostede hus i mur og stål, bygget etter et forvirret formspråk, et sted mellom tradisjonelt thailandsk form og konservativ, amerikansk misjonærstil.

Hovedvekten av folk lever enkle liv. De lever av landbruk, i hovedsak dyrking av ris og mais og andre grønnsaker. Rundt alle husene tusler skabbete bikjer, late griser og høns som gir ny betydning til begrepet “frittgående”. Alle de tre overnevnte ender ofte i grytene rundt om i landsbyen.

Landsbyen har mange små butikker hvor det selges vann, snacks, sandaler og ikke minst Coca-cola. Vi har spist mye "pa ko paw" og "kuitjio tonja" på områdets eneste restaurant. Denne er egentlig et litt ekstra åpent bolighus som serverer god, enkel mat til de som ikke rekker lage mat selv og har råd til å kjøpe det, vi betaler 25 baht for en middag (omlag 4 kroner). Her står TV´en alltid på, husfar ligger utstrakt på gulvet etter en anstrengende runde med å preparere dagens forbruk av betel-nøtt, mens på kjøkkenet finner vi husmor, eller Pi-pi (bestemor). Hun snakker ikke et ord engelsk i likhet med de fleste i landsbyen, men forstår våre tapre forsøk på å bestille det samme som i går: Same same, you know..yesterday? Same-same...

De vi har møtt av lokale er rolige, vennlige og smilende. Språk føles av og til som en uoverkommelig barriere, men med et hei på karen, litt engelsk og en og annen norsk glose ser ut til å utfylle keitete veiving og gestikulering på en tilfredsstillende måte. Noen av de som kjenner Ole-Jørgen snakker også godt nok engelsk til at vi får svar på de fleste av de mer komplekse spørsmålene vi stiller.

Vi møter hele tiden nye inntrykk, og heldigvis blir diskusjonene oss i mellom mer og mer sammensatte og kompliserte. Vi må sette spørsmålstegn bak alle konklusjoner og føler det er tryggest å anta at fordommene våre er sterkere og mer skjult for oss enn vi tror.

Så langt har vi kun fått på plass noe av de mest grunnleggende. Vi har mat og noen å snakke med. Vi jobber med å få leid et hus for å kunne jobbe i, og skal skaffe til veie en bil for å kunne reise rundt uten å legge bånd på de som må hjelpe oss med alt mulig annet. Fram mot jul vil vi reise på studieturer til flyktingleire og landsbyer i nærheten så ofte vi kan.

Vi vet at området er så stort, sammensatt og komplisert at vi kun rekker å skrape i overflaten av alle problemstillingene, noe som i seg selv er en litt fortvilende tanke. Samtidig er det fint å tenke på at vi er midt oppi det, og til stadighet utbryter en av oss: “No mer jungel enn dette er det ikke mulig å finne...” (Både i direkte og overført betydning)

(Denne biten ble skrevet for over en uke siden, men nettet her gir liten mulighet til å legge ut videoer, derfor blir det en noe forvirrende datostempling på dette innlegget...)


På oppfordring fra Rachaporn Chochuey dro vi på båttur i kanalene på kryss og tvers i Bangkoks storbyjungel. Hun fortalte at dette var en effektiv inngangsportal til lokal, tradisjonell byggestil og metode.

Vi dro til elva som går gjennom Bangkok og leide en elvebåt til oss tre for en og en halv time.

Etter det første intense og effektive møtet med elva kom vi etterhvert inn i smale kanaler og trange sluser. Båtføreren førte den 15m lange båten med utrolig kontroll og presisjon. Fordi farten var relativt høy ble hele opplevelsen som en hurtigfilm, hvor vi ble møtt av brunt kanalvann, spinkle huskonstruksjoner,spennende lyder og syn. Menneskene som levde her var tydelig vant med båtene som suste fram og tilbake mellom husveggene. De så etter oss, noen smilte, noen vinket, andre ventet kun tålmpdig på at vi skulle passere slik at de kunne fortsette sin daglige dont.

Kontrastene er sterke. Vi leier en båt til bare oss og sitter på våre bleke rumper på relativt feite studentlommebøker og ser en hel liten verden passere oss. Vegg i vegg står rønner på råtnende påler og arkitektoniske "perler" bygget over modernismens kantete og stive arv. Fraflyttende hager bugner av planter vi ikke kan finne hos Norges mest velassorterte Plantasje og folk fisker etter catfish under overflaten vi flyter på.

På en rast møter vi en søt, liten dame som selger drikke og nips til lettlurte turister. Vi lar oss lure...lett, og spanderer en Cola på båtføreren slik det tydeligvis skal gjøres. Vel ute i elva igjen peker føreren på store hotellfasader og tempel for å gjøre oss oppmerksom på typiske "Kodak-monuments" som ligger langs bredden. Han senker farten forbi kongens båthangar og palass. Bladgull og dragehoder virker noe kunstig og påtatt sett i forhold til de mosegrodde pålene og konstruksjonene i slummen. Likevel: magien fra det enkle, men vakre sitter mer i, da vi stiger i land og rusler inn mot Bangkok, tuk-tuk-tur og hotellet vårt.

lørdag 16. august 2008

Små glimt av storbylivet:



Vi har kastet i hop en liten video som kan gi et lite bilde på hvordan ståa er i Bangkok.

(Ingen dyr ble skadet under innspillingen.)

torsdag 14. august 2008

Kontakt på Chulalong university opprettet:

I dag fikk vi snakket med Rarchaporn Chochuey som jobber ved Chulalong university i Bangkok. Siden vi sjanset på en "drop-in" time hos en ph.d. i arkitektur var det ikke overraskende at hun var noe opptatt. Likevel ville hun spise lunch sammen oss i morgen (Fredag), så vi er veldig fornøyde. Håper det blir et spennende møte!

Hun jobber for tiden med et spennende prosjekt på Phi-phi island, Krabi, Thailand. Sjekk ut deres blog:

http://phiphi-design-workshop.blogspot.com/

Humanitarian work = hard work:


Ole-Jørgen, Yashar, Line og Andreas

tirsdag 12. august 2008

Copenhagen airport:



Ole Jørgen og Andreas venter på Line og Yashar utenfor Burger King på flyplassen i København.

Det må presiseres at vi avsto fra å konsumere mat her. Litt politisk korrekt kan man jo klare å være, selv på reisefot...

mandag 11. august 2008

...and off we go!

Da stikker vi østover! Står over mac´en med passet klart og venter på at klokken skal bli 04.00. Flyet går mot Køben kl. 06.10 og videre mot Bangkok etter det.

Alt burde være pakket og klart nå, eller så må det være mulig å kjøpe i Bangkok...

Jepp. Må stikke. Blog you on the flip side!