Slumstrøk langs Bangkoks gamle jernbanelinje:

Møtet vårt med Rachaporn Chochuey førte til flere interessante opplevelser og inntrykk. Hun fortalte at hun pleier å sende tilreisende arkitektvenner inn i et slumstrøk langs en nesten nedlagt jernbanelinje som tidligere ble brukt til frakt av olje. Nå blir linja brukt kun fem-seks ganger om dagen, og sporet skjærer gjennom sentrum som en forlatt korridor. Her er det oppstått en bebyggelse langs sporet hvor fattige folk bygger enkle hus av avfallsprodukter fra Bangkoks leftovers.

De bruker sporet som hovedvei, har boder og møteplasser langs linja, og flytter seg rolig til siden hver gang toget kommer. Strukturene som er bygget varierer fra enkle, åpne konstruksjoner med pressenningstak til solide murhus bygget for å vare.

På vei inn i området støtte vi på noen hyggelige thailendere som geleidet oss trygt over en 6-felts motorvei. De så nok at vi var relativt uvant med thailandsk trafikkkultur. En av de vi fikk hjelp av var en ung jente på 22 år som het Ion. Vi kom i prat da vi innså de også skulle inn langs jernbanen sammen oss. Det viste seg at hun studerte reiseliv ved Chulalongkorn university og snakket veldig godt engelsk. Hun var født og oppvokst i slummen og bodde her sammen med sin mor, sin søster og en slektning. Vi ble introdusert for mor og søster og fikk se huset hun bodde i. Hun kunne fortelle at det bor omlag 50.000 mennesker i slummen.

Langs linja fant vi små butikker, unggutter samlet rundt mekking av motor-bikes, gamle folk med vennlige øyne og knallrøde tenner etter tygging av betel-nøtter. Vi følte oss selvfølgelig veldig fremmede her, både på grunn av utseendet vårt, men også fordi vi er vant til en helt annen standard på leveforholdene våre. Tross at vi åpenbart ikke var herfra var alle vi møtte svært åpne og imøtekommende. Flere ganger ble vi stoppet med spørsmål om hvor vi var fra, og noen ville gjerne bare fortelle oss om hvem de var.

En av kvinnene vi møtte ville vise fram gutten sin. Han var en liten plugg av en ettåring. Hun snakket godt engelsk og kunne fortelle at hun hadde vært gift med en amerikansk mann, og bodd i statene i flere år. Hun hadde en datter der, men fortalte at hun savnet hjemlandet, familien og et sosialt nettverk. Hun reiste tilbake til Bangkok, og nå var hun glad for å være kvitt kulden, blek hud og kvapsete kropp. “I am poor, yes, but here I´m happier...”

Dette var et sterkt møte med fattigdom og vi sto igjen og lurte på hva man skal gjøre i en slik situasjon. Skulle vi tømt lommebøkene våre og delt ut alt vi hadde med oss? Skulle vi kjøpt inn mat og ting de kunne trengt? Kunne vi funnet noe å hjelpe dem med som arkitekter? Kanskje kunne dette vært en fin oppgave å gå inn i senere?

I enden av jernbanesporet sto vi lenge og snakket om hva vi hadde sett og hva vi følte. Enda tydeligere ble kontrasten da vi fikk øye på en enorm Jotun-plakat som et bakteppe bak skurene menneskene bode i her. Det hele ble nesten helt komisk. Og som vanlig kunne vi strekke ut armen, hoppe inn i en drosje og kjøre inn til nærmeste restaurant for å kjøpe oss middag og soda med is.