lørdag 22. november 2008

Mediesirkus i Noh Bo

Trekløveret Tyin fikk besøk av fra gamlelandet forrige uke. Journalistene Marius Hjeldnes, Andreas Skeide og fotograf Frederick Kihle holdt oss med selskap i litt over en uke. Nye impulser og nye ansikter har vært et velkomment avbrekk fra hverdagen vi har glidd inn i. Vi møtte dem mens de skrev en sak om oss for Arbeideravisa i Trondheim, og fant umiddelbart tonen. De fattet interesse for Tyin-prosjektet, og ønsket å følge utviklingen videre.

Medieguttene taklet overgangen fra klasserom til klam jungel med glans. Planen var å fokusere mest på Tyin-prosjektet, men mange sterke historier skjuler seg i området rundt Noh Bo. Vi syns det er flott å sette fokus på området vi er blitt så godt kjent med og glade i. Å følge de tre guttene gav oss opplevelser vi ikke ville oppsøkt på egenhånd. Det var en begiventhetsrik uke for både oss og dem.

Vi gleder oss til å se hva alle notatene, bildene og ideene blir til etter en solid runde raffinering i skrivestua.

(Artikkelen er ”noe” forkortet, red.)



tirsdag 18. november 2008

Workshopnytt:


Workshop´en med studentene fra NTNU vil holdes på området til Safe Haven Orphanage i Ban Tha Song Yang to timer nord for Mae Sot. Barnehjemmet er drevet av en utrolig tøff dame som heter Tasanee. Vi vet at Tasanee har stort behov for all god hjelp, men også at vi vil kunne lære utrolig mye av henne og hennes lille hær av ansvarsfulle, dyktige og hyggelige barn.
Vi har skrudd sammen en liten historie om livet hennes og barnehjemmets opprinnelse. Vi ser veldig fram til samarbeidet med studentene, Hans Skotte, Sami Rintala og ikke minst Big Mom, Tasanee:


Vi kom i kontakt med Tasanee helt tilfeldig gjennom en liten plakat på en restaurant i Mae Sot. Det viste seg at hennes barnehjem lå kun 45 minutt fra Noh Bo, og det føltes helt naturlig å stikke innom henne. VI kjørte opp til Ban Tha Song Yang en dag, ble godt tatt i mot av Tasanee fra dag en. Siden da har vi hatt jevnlig kontakt og blitt godt kjent med Tasanee og den store familien hennes.


Tasanee er født og oppvokst i Ban Tha Song Yang, en liten landsby helt på grensa til Burma. Faren var KNU leder for 7.brigade og ble drept da Tasanee var liten. Som Karen uten papirer er det ingen selvfølge med utdannelse, men Tasanee ønsket å studere videre. Drømmen var å bli sykepleier. Det finnes imidlertid ingen utdannelsesinstitusjoner for Karen befolkningen i området og uten penger og papirer kommer man heller ikke langt. En mulighet er imidlertid å bli sponset av privatpersoner eller organisasjoner. Tasanee ba en lærer om hjelp, men fikk avslag fordi hun var jente. Dette tente en gnist i henne og hun bestemte seg for å bidra slik at andre kan få den muligheten hun selv ikke fikk.

Etter endt grunnskole livnærte Tasanee seg av å veve og selge Karenskjorter og vesker. Så ble hun gift og i tillegg til fire egne barn tok hun og mannen til seg fire til. Broren ble etter hvert utdannet lærer og sammen startet de en lokal Karenskole i landsbyen.


Som faren var også mannen KNU-leder, og som faren ble også mannen hennes drept. Tasanee satt igjen med ansvaret for åtte barn. For å forsørge familien tok hun seg jobb i Bangkok, og de neste seks årene jobbet hun som hushjelp for vestlige familier mens moren tok vare på barna og broren drev skolen alene. Som Tasanee sier ”I am a jungle woman, not a city woman” og tilslutt ble det for tøft å være borte fra familien.

For å skaffe penger tok hun opp igjen vevingen. Hun involverte i tillegg flere slik at de kunne produsere større mengder klær og vesker.


Da broren også døde og skolen blir lagt ned, er hun, moren og alle barna igjen. Ryktet om Tasanee og barnehjemmet er godt, og stadig flere foreldreløse Karenbarn blir plassert hos henne. Hun har til tider problemer med å få endene til å møtes, men de eldste barna passer de minste, de hjelper hverandre og som barna sier ”big mama, if you are hungry, we are hungry, but we will stay with you”.


Tasanee har mange kontakter og er høyt respektert i de fleste kretser. Dette gjør at barna på Safe Haven Orphanage får gå på den lokale Thai skolen, noe andre Karenbarn ofte ikke har mulighet til. Hun oppdrar barna med myndig hånd og masse av omsorg, og gir dem mulighet til å ta en utdannelse. Drømmen er at alle barna hennes skal få Thaipapirer og at hun igjen kan starte en egen Karenskole.


Det er veldig godt å få bidra til at barna ved Safe Haven får flere og bedre muligheter i fremtiden.

søndag 16. november 2008

En annerledes ettermiddag

Det er en rolig ettermiddag på tomta. Arbeiderne er i ferd med å avslutte for dagen og barna er kommet hjem fra skolen. Vi har begynt å fylle bassenget og vannet har bare så vidt dekt bunnen før de første barna hopper uti.



En liten røyksøyle tar imidlertid oppmerksomheten bort fra de badende barna. Den kommer fra et av husene bak bassenget. Taket til et av de tradisjonelle husene med bambusvegger og bananbladtak er plutselig overtent.

Det som skjer videre gjør et enormt inntrykk på oss. Alle kaster det de har i hendene og løper av gårde for å hjelpe. Huset er allerede overtent, men arbeiderne klatrer inn i det brennende bygget og kaster ut de få eiendelene som var der. De som allerede er inne i huset slår løs på flammene og fjerner det brennende taket med bare hendene. De hogger løs på de tynne bambusveggene og enser såvidt flammene og røyken som ligger tett rundt dem. Yashar og Andreas henter vannslangen som fyller bassenget og legger den så langt opp mot bygningen som mulig. Folk løper i tette rekker opp og ned den bratte skråningen med vann. Line, som sto og filma de badende barna, blir dratt med opp til huset og plassert med god panorama til det som skjer. Hun blir på nært hold vitne til den enorme innsatsen og uredde holdningen som vises. Mindre enn en halvtime etter at brannen ble oppdaget er den slokket. Slitne, sotete arbeidere med istykkerrevne klær og diverse kuttskader forlater åstedet. Mannen som bodde i huset har skadet det ene øyet og er tydelig full av sot og fortvilelse.



Etter en kort prat på stedet med landsbylederen og huseieren er byggesaken unnagjort. Arbeiderne våre starter på gjenopbyggingen av huset allerede imorgen.

lørdag 15. november 2008

fredag 14. november 2008

Soe Ker Tie House:

I den siste tiden har vi knyttet sammen mange løse tråder, både når det gjelder arbeidet på tomta og med videre planer.

Vi har fullført arbeidet med å stabilisere landskapet, lagt vannsystemet i gode renner under bakken og begynt planting av trær og annen vegetasjon.



Vi har også reist og kommet langt på vei med et av byggene som barna skal bo i. Det er godt å se at konstruksjonen kan settes opp på en dag, taket kan legges på en halv dag og mye av kledning og møblering kan gjøres på noen få dager.



Vi jobber ekstra tett da grunnflata i bygget er knappe fem kvadratmeter. Dette medfører at vi får med oss mer av livet som arbeider og hva de prater om.

Ved en anledning trengte vi Bestefar som tolk for å forklare snekkeren at det vi jobbet med var et vindu... Tolkingen gitt kjempegreit, men Yashar fikk arkitektpasset sitt påskrevet i det Bestefar utbryter:

"Pa Lee Thu (Norsk: Sorte Klippe)! It is not a window, it is a hole...into the bush..!"