onsdag 3. desember 2008

Kunstauksjon til inntekt for Tyin:


Denne helga (6. og 7. des) holder Atelier Ilsvika sitt tradisjonelle julemarked med tilhørende kunstauksjon.

I år har de bestemt at overskuddet skal gå til Tyin barnehjem! Tusen takk for alle som har bidratt! Woopii!

Vi kan, av politiske grunner, dessverre ikke komme.
Tyin, Bangkok - 03.12.08

lørdag 22. november 2008

Mediesirkus i Noh Bo

Trekløveret Tyin fikk besøk av fra gamlelandet forrige uke. Journalistene Marius Hjeldnes, Andreas Skeide og fotograf Frederick Kihle holdt oss med selskap i litt over en uke. Nye impulser og nye ansikter har vært et velkomment avbrekk fra hverdagen vi har glidd inn i. Vi møtte dem mens de skrev en sak om oss for Arbeideravisa i Trondheim, og fant umiddelbart tonen. De fattet interesse for Tyin-prosjektet, og ønsket å følge utviklingen videre.

Medieguttene taklet overgangen fra klasserom til klam jungel med glans. Planen var å fokusere mest på Tyin-prosjektet, men mange sterke historier skjuler seg i området rundt Noh Bo. Vi syns det er flott å sette fokus på området vi er blitt så godt kjent med og glade i. Å følge de tre guttene gav oss opplevelser vi ikke ville oppsøkt på egenhånd. Det var en begiventhetsrik uke for både oss og dem.

Vi gleder oss til å se hva alle notatene, bildene og ideene blir til etter en solid runde raffinering i skrivestua.

(Artikkelen er ”noe” forkortet, red.)



tirsdag 18. november 2008

Workshopnytt:


Workshop´en med studentene fra NTNU vil holdes på området til Safe Haven Orphanage i Ban Tha Song Yang to timer nord for Mae Sot. Barnehjemmet er drevet av en utrolig tøff dame som heter Tasanee. Vi vet at Tasanee har stort behov for all god hjelp, men også at vi vil kunne lære utrolig mye av henne og hennes lille hær av ansvarsfulle, dyktige og hyggelige barn.
Vi har skrudd sammen en liten historie om livet hennes og barnehjemmets opprinnelse. Vi ser veldig fram til samarbeidet med studentene, Hans Skotte, Sami Rintala og ikke minst Big Mom, Tasanee:


Vi kom i kontakt med Tasanee helt tilfeldig gjennom en liten plakat på en restaurant i Mae Sot. Det viste seg at hennes barnehjem lå kun 45 minutt fra Noh Bo, og det føltes helt naturlig å stikke innom henne. VI kjørte opp til Ban Tha Song Yang en dag, ble godt tatt i mot av Tasanee fra dag en. Siden da har vi hatt jevnlig kontakt og blitt godt kjent med Tasanee og den store familien hennes.


Tasanee er født og oppvokst i Ban Tha Song Yang, en liten landsby helt på grensa til Burma. Faren var KNU leder for 7.brigade og ble drept da Tasanee var liten. Som Karen uten papirer er det ingen selvfølge med utdannelse, men Tasanee ønsket å studere videre. Drømmen var å bli sykepleier. Det finnes imidlertid ingen utdannelsesinstitusjoner for Karen befolkningen i området og uten penger og papirer kommer man heller ikke langt. En mulighet er imidlertid å bli sponset av privatpersoner eller organisasjoner. Tasanee ba en lærer om hjelp, men fikk avslag fordi hun var jente. Dette tente en gnist i henne og hun bestemte seg for å bidra slik at andre kan få den muligheten hun selv ikke fikk.

Etter endt grunnskole livnærte Tasanee seg av å veve og selge Karenskjorter og vesker. Så ble hun gift og i tillegg til fire egne barn tok hun og mannen til seg fire til. Broren ble etter hvert utdannet lærer og sammen startet de en lokal Karenskole i landsbyen.


Som faren var også mannen KNU-leder, og som faren ble også mannen hennes drept. Tasanee satt igjen med ansvaret for åtte barn. For å forsørge familien tok hun seg jobb i Bangkok, og de neste seks årene jobbet hun som hushjelp for vestlige familier mens moren tok vare på barna og broren drev skolen alene. Som Tasanee sier ”I am a jungle woman, not a city woman” og tilslutt ble det for tøft å være borte fra familien.

For å skaffe penger tok hun opp igjen vevingen. Hun involverte i tillegg flere slik at de kunne produsere større mengder klær og vesker.


Da broren også døde og skolen blir lagt ned, er hun, moren og alle barna igjen. Ryktet om Tasanee og barnehjemmet er godt, og stadig flere foreldreløse Karenbarn blir plassert hos henne. Hun har til tider problemer med å få endene til å møtes, men de eldste barna passer de minste, de hjelper hverandre og som barna sier ”big mama, if you are hungry, we are hungry, but we will stay with you”.


Tasanee har mange kontakter og er høyt respektert i de fleste kretser. Dette gjør at barna på Safe Haven Orphanage får gå på den lokale Thai skolen, noe andre Karenbarn ofte ikke har mulighet til. Hun oppdrar barna med myndig hånd og masse av omsorg, og gir dem mulighet til å ta en utdannelse. Drømmen er at alle barna hennes skal få Thaipapirer og at hun igjen kan starte en egen Karenskole.


Det er veldig godt å få bidra til at barna ved Safe Haven får flere og bedre muligheter i fremtiden.

søndag 16. november 2008

En annerledes ettermiddag

Det er en rolig ettermiddag på tomta. Arbeiderne er i ferd med å avslutte for dagen og barna er kommet hjem fra skolen. Vi har begynt å fylle bassenget og vannet har bare så vidt dekt bunnen før de første barna hopper uti.



En liten røyksøyle tar imidlertid oppmerksomheten bort fra de badende barna. Den kommer fra et av husene bak bassenget. Taket til et av de tradisjonelle husene med bambusvegger og bananbladtak er plutselig overtent.

Det som skjer videre gjør et enormt inntrykk på oss. Alle kaster det de har i hendene og løper av gårde for å hjelpe. Huset er allerede overtent, men arbeiderne klatrer inn i det brennende bygget og kaster ut de få eiendelene som var der. De som allerede er inne i huset slår løs på flammene og fjerner det brennende taket med bare hendene. De hogger løs på de tynne bambusveggene og enser såvidt flammene og røyken som ligger tett rundt dem. Yashar og Andreas henter vannslangen som fyller bassenget og legger den så langt opp mot bygningen som mulig. Folk løper i tette rekker opp og ned den bratte skråningen med vann. Line, som sto og filma de badende barna, blir dratt med opp til huset og plassert med god panorama til det som skjer. Hun blir på nært hold vitne til den enorme innsatsen og uredde holdningen som vises. Mindre enn en halvtime etter at brannen ble oppdaget er den slokket. Slitne, sotete arbeidere med istykkerrevne klær og diverse kuttskader forlater åstedet. Mannen som bodde i huset har skadet det ene øyet og er tydelig full av sot og fortvilelse.



Etter en kort prat på stedet med landsbylederen og huseieren er byggesaken unnagjort. Arbeiderne våre starter på gjenopbyggingen av huset allerede imorgen.

lørdag 15. november 2008

fredag 14. november 2008

Soe Ker Tie House:

I den siste tiden har vi knyttet sammen mange løse tråder, både når det gjelder arbeidet på tomta og med videre planer.

Vi har fullført arbeidet med å stabilisere landskapet, lagt vannsystemet i gode renner under bakken og begynt planting av trær og annen vegetasjon.



Vi har også reist og kommet langt på vei med et av byggene som barna skal bo i. Det er godt å se at konstruksjonen kan settes opp på en dag, taket kan legges på en halv dag og mye av kledning og møblering kan gjøres på noen få dager.



Vi jobber ekstra tett da grunnflata i bygget er knappe fem kvadratmeter. Dette medfører at vi får med oss mer av livet som arbeider og hva de prater om.

Ved en anledning trengte vi Bestefar som tolk for å forklare snekkeren at det vi jobbet med var et vindu... Tolkingen gitt kjempegreit, men Yashar fikk arkitektpasset sitt påskrevet i det Bestefar utbryter:

"Pa Lee Thu (Norsk: Sorte Klippe)! It is not a window, it is a hole...into the bush..!"

fredag 24. oktober 2008

Kyaw Soe Mo



Et av grunnpeinsippene til Tyin barnehjem er å bruke enkle, billige, lokale og gjerne brukte materialer. Dette leder oss til mange merkelige steder og situasjoner. Vi har stått bak fast-food restauranter og tømt gamle oljekanner for matfett, vi har ryddet forlatte betong-rør inne i Thailandsk jungel og vi har spurt om å få gamle dekk fra Michelin i steden for å kjøpe nye. Denne historien starter på en søppelfylling rett utenfor grensebyen Mae Sot. Vi blir møtt av en ung mann med slitte jeans, utdatert t-skjorte og langt(tidligere bleket)hår. Det kunne på mange vis vært beskrivelsen av en typisk norsk student, men virkeligheten viser seg å være langt fra alt vi forestiller oss.


Den unge mannen presenterer seg som Kyaw Soe Moe på nølende engelsk. Han virker uvanlig interessert i oss og spør hva vi gjør i Thailand og hvor vi kommer fra. Etter flere “hm?”, “sorry?” og “can you say that again?” skjønner vi at han spør oss om en tjeneste. Vi nikker bekreftende, både av hjelpsomhet og nysgjerringhet. Han løper bort til et av skurene på fyllinga og kommer raskt ut igjen med en liten notis-bok i hendene. Det viser seg at han er tidligere soldat fra Burmas militærjunta, SPDC (State Peace and Development Counsil, isn´t it ironic?) men har rømt til Thailand. For en tid tilbake traff han en amerikansk aktivist ved navn Christina Moon. Moon jobbet med en artikkel om ex-SPDC-soldater, og intervjuet Kyaw Soe om hans bakgrunn og tid i militæret.

Nå ønsket Kyaw Soe hjelp til å kontakte henne for å få en kopi av artikkelen hun hadde laget. Han spurte etter bilde av seg selv og teksten om ham. Vi syns det var merkelig å spørre om dette. Her møter vi en fyr som arbeider og bor på en søppelfylling, ikke eier nåla i veggen og så vidt klarer å holde hodet over vannet og ryggen fri for politi og innvandringsmyndigheter, og av alle ting vil han ha en artikkel om seg selv fra et amerikansk tidsskrift... Som så mange ganger tidligere slo vårt vestlige og egosentriske filter inn alt for tidlig. Det skulle ta over en uke før vi forsto den egentlige grunnen til at han trengte artikkelen.

En uke senere reiser jeg til Mae Sot igjen, denne gangen alene. Jeg håper å finne tomme blikkbokser til prosjektet vårt i Noh Bo. Jeg stikker som vanlig innom Kyaw Soe og spør om han kan hjelpe meg. Etter ti minutters leting gjennom søpla finner han kun 17 stykker, men han forteller at han vet om et sted hvor vi kan få tak i flere. Jeg spør om han har mulighet til å bli med for å se veien og være tolk i thailands språk-lapskaus. Uten å nøle setter han seg inn i bilen.

En time og tolv spann senere drar vi til en café for å spise lunch. Kyaw Soe har vært stille en stund, men etter en thai-coffee og noen slappe pommes frites åpner Kyaw Soe seg opp. Det er en sterk og til tider brutal historie jeg får servert.

I 2005 verver Kyaw Soe seg til SPDC. SPDC-soldaters familier blir tatt godt vare på av Burmesiske myndigheter, og mange føler at det er få andre muligheter for å gi noe til familien sin. Kyaw havner i en tropp på 35 soldater, og knytter sterke bånd til en av de andre menige. Treningen er svært hard og full av ydmykelser og maktmisbruk. De opplever vold, psykisk terror og han forteller historier om voldtekter av landsbykvinner, tortur mot fanger og drap ved halshogging.

Etter to år med basic-training finner Kyaw Soe ut at han ikke kan fortsette, og planlegger å flykte sammen med kameraten sin. De klarer å flykte til Moei River mellom Burma og Thailand. Her møter de tilfeldigvis en båtfører som tilbyr dem hjelp til å komme seg over elva uten å ta betaling for det. Båtføreren tar dem med til en av vaktpostene til KNU (Karen National Union) Karen folkets motstandsbevegelse. I tillegg til å kjempe mot SPDC hjelper ofte KNU flyktninger som ønsker seg vekk fra Burma. De senere årene har SPDC forsøkt å infiltrere KNU, så i frykt for at Kyaw Soe og kameraten kan være spioner blir begge forhørt i dagesvis. Verken Kyaw Soe eller kameraten har noen form for ID-papirer. Kameraten blir trodd og sendt til en av de store flyktningleirene, mens Kyaw Soe blir tatt for å være spion. Han mister alt håpet.


Kyaw Soe blir sendt til en av KNU-lederens venner som driver en søppelfylling i Mae Sot. I ni måneder bor og arbeider han her, uten mulighet til å unnslippe. Han anser situasjonen som låst. Han er i en situasjon hvor han er på flukt fra både SPDC og Thai-myndigheter. Første gang vi møtte Kyaw Soe spurte vi ham om han var fornøyd med livet sitt. Han svarte med å trekke på skuldrene og si: “I no feel happy, I no feel sorrow, I feel nothing...”

Kyaw Soe har hatt noe kontakt med familien hjemme. Moren og faren er skilt, og når han har sendt brev til moren og stefaren har moren sagt at hun forstår at Kyaw Soe må holde seg borte, mens stefaren mener Kyaw Soe må komme hjem og ta konsekvensene av at han deserterte. SPDC har signalisert at han skal kunne komme tilbake uten alt for store konsekvenser, men i realiteten vet Kyaw Soe at han ligger ganske tynt an.

Ved et av de første møtene vi hadde med han gir jeg han 1000 baht som en slags desperat handling for å bedre situasjonen hans. Han har i ettertid fortalt meg at han brukte 200 baht på en ny t-skjorte, 200 baht gav han til to kamerater og resten sendte han hjem til sin mor. “It´s the budhist way”

I et forsøk på å finne en løsning på den fastlåste situasjonen ringer jeg vår karenske venn Tasanee. Tasanee er stedatteren til en tidligere KNU-general og høyt respektert blant KNU soldater. Hun driver nå et barnehjem like nord for Noh Bo, og det er gjennom dette arbeidet vi kom i kontakt med henne. Kyaw Soe og jeg møter Tasanee på en café i Mae Sot. Tasanee gir Kyaw Soe navn og telefonnummer på flere forskjellige personer og organisasjoner som kan hjelpe ham. Hun forteller at Kyaw Soes eneste mulighet er å komme seg inn i en flyktningleir, men før det har noen hensikt trenger han noe som kan bevise hvem han er. For å komme seg til en av flyktningleirene må Kyaw Soe gjennom “Check-points”. Dette er kontrollposter hvor thai-militæret og imigrasjonspolitiet gjennomsøker biler i håp om å finne ulovlige innvandrere. Disse kontrollpostene finnes langs alle større veier i området vi befinner oss i. Hans eneste mulighet er altså å bli smuglet inn i en leir.

Dette setter ting i perspektiv. Før vi møtte Kyaw Soe snakket vi mye om hvor håpløs situasjonen er for flyktningene i området. Her har vi en som drømmer om flyktningstatus. Uten papirer er Kyaw Soe faktisk talt ikke-eksisterende.

Thailand har de siste årene begynt opprydningen av flyktningleirene langs grensa. Hundrevis sendes til “a third country” hver dag. Mange drar til USA, Canada og Australia. Noen kommer også til mindre land, som for eksempel Norge. Konflikten i Burma har pågått siden 1962 og er verdens lengst pågående konflikt. Mange av flyktningene fra Burma har levd store deler av livet i flyktningleire. Mange er født i leirene og har aldri opplevd frihet i ordets rette forstand.

Vennen som Kyaw Soe flyktet sammen med ble sendt til Mae La, en flyktningleir på grensen mellom Thailand og Burma, kun tyve minutter fra landsbyen hvor vi holder til. Her blir han intervjuet av UNHCR og får til slutt flyktningstatus.

Vi begynner å skjønne at artikkelen Christina Moon skrev er Kyaw Soes inngangsbillett til flyktningleiren. Våre forsøk på å kontakte Moon fører ikke frem, verken på mail eller telefon til USA. Vi innser at Kyaw Soe må skaffe seg andre bevis på sin bakgrunn. Lista av folk Tasanee kom med er hvertfall et sted å starte.

Etter tre bomturer bestemmer vi oss for å forsøke ett av navnene Kyaw Soe betegner som “maybe not so good”. Vi setter oss i bilen og kjører hjem til en av KNUs generaler. Når vi kommer frem blir vi møtt av vakter som ber oss om å vente utenfor porten. Tross den varme og klamme kveldslufta står vi begge og skjelver av nervøssitet og forventning. Etter en stund får vi utrolig nok slippe inn til generalen. Kyaw Soe tar seg av snakkingen. Jeg forteller verken hvem jeg er eller hvorfor jeg er der, men navnet til Tasanee kombinert med en vestligs tilstedeværelse ser ut til å hjelpe. Etter en halvtime samtale, og iskalde blikk fra generalen står vi utenfor porten igjen med et hjemmelaga og nylaminert bevis på Kyaw Soes bakgrunn med underskrift fra KNU-generalen. Kyaw Soe er fra seg av glede.


Etter møtet drar vi til pizza-sjappa Jumpin´. Mens jeg sitter inne og spiser en skikkelig usunn hawai-pizza har Kyaw Soe fått kjøpt seg noen sigaretter.
Synet av Kyaw Soe røykende på lasteplanet vårt, i pøsende regn med et stort smil om munnen gjorde et sterkt inntrykk. Noe har våknet i Kyaw Soe. Han trengte tydeligvis bare et lite dytt i riktig retning.

Nå har Kyaw Soe klippet håret, kjøpt seg en ny t-skjorte og snakker om hvordan han skal reise til et tredje land for så å komme tilbake og hjelpe til i frigjøringen av Burma.

To uker senere åpner vi en gmail-konto til Kyaw Soe, kjøper han en billig mobil og betaler en fyr 3000THB for å få Kyaw So trygt fra Mae Sot og inn i Noh Po flyktningleir.

Dette er mailen Kyaw So sendte meg for tre dager siden:
Now I tell to you my condition, now I stay from Nu Poe camp quarter [2] home number [640] Ko zay yar is veary good on me but his wife no good. She like money,she told to me that you call the help from your friend monthly.I don ' t like she ' s intention . Now she did come to change the intention ,so i stay their home.I have receive your money 2000 baht and i gave in this money 1500 baht to they family.For an refugge the first meeds,it is AMI medical screening.NOw I have get it.Next two state is remain that PAB and NPO.PAB is that Thailand government interview to people,who did enter and stay in the refugee in the camp.NPO this is the last state,this state is that UNHCR and Thailand government accept by refugee .I did wait to december,Thank you so much for your kindness on me.I 's believe that a day i can arrive to my new country.I never forget to you .
I wish you can happy forever your life.
Your friend ,
Kyaw Soe Moe


Vi vet ikke hva som kommer til å skje med Kyaw So fremover. Det har uansett vært et veldig tilfeldig, men likevel utrolig spesielt møte for både Kyaw Soe og meg.

Yashar



søndag 5. oktober 2008

Progresjon på tomta:



Vi har hatt noen omveltninger i prosjektet siden vi la planer i Norge. Å reise i fremmede land er sjelden som man forestiller seg før avreise, og da kan vi skrive under på at det å jobbe i et fremmed land sannsynligvis er enda mer “eye-opening”.

Alle inntrykk og de endringene som har kommet som følge av det vi har lært, har skjedd så fort og inneholdt veldig komplekse problemstillinger at det er vanskelig å sette ord på alt. Vi har følt at bloggen kanskje er et vel uformelt forum for dette, men ser nå at det er vanskelig å fortelle noe som helst uten å komme inn på tematikken.

Vi fant ganske tidlig ut at tomta i Toe Wah ikke var et godt sted å begynne. Den var dyr i forhold til hva vi fikk, og vi har derfor valgt å selge oss ut av denne. Vi jobber nå med Ole-Jørgens eksisterende barnehjem. Her skal vi utbedre dagens situasjon pluss tegne nye soveplasser til barna og tilhørende badehus.

På grunn av denne endringen og etter mange diskusjoner har vi også valgt å dele opp året i to halvdeler. Første halvdel vil vi tilbringe i Noh Bo og konsentrere oss om denne oppgaven. Neste halvår har vi enda ikke fastsatt noe spesifikt prosjekt, men vi vil gå inn i en oppgave i Thailand og være her fram til mai 2009 som vi tidligere har bestemt. Vi har allerede funnet flere kandidater til gode, spennende og nødvendige prosjekt.

Dette legger selvfølgelig enda større tidspress på oss, men vi jobber på så godt vi kan og prøver å sjonglere de ulike utfordringene med de hendene vi har ledig.

Vi satte i gang arbeid på en badekulp ganske tidlig etter vi kom hit. Da tomta ble gravd til med gravemaskin ble det en grop ved inngangen. Denne var veldig gjengrodd og vavskelig å bruke til noe. I steden for å fylle den igjen valgte vi å renske opp i vegetasjonen, grave ut jord og gjørme og nå jobber vi med å støpe opp mur der vannet kan renne ut. Vi skal installere en pumpe som sørger for god sirkulasjon i vannet.





Kulpen vil hjelpe barna til å takle varmen på de mest intense, hete dagene, og også bidra til at de får enklere og bedre hygiene. Og så må det nevnes at det er utrolig gøy å bade..!

Vi oppgraderer volleyball-banen for barna. Til nå har den vært en åpen plass med to stokker og nett. Vi har avgrenset området med gamle bildekk og festet stokkene bedre. Innenfor dekkene fyller vi på med sand for å hindre at banen blir så ubrukelig i vått vær. Rundt banen planter vi små trær som vil vokse seg store og gi skygge til spillerne.





For å ta unna vannet som kommer i regntiden har vi startet graving og bygging av dype renner på områdene som blir mest brukt. Vi har laget et enkelt system som sørger for avrenning av vann, pluss mulighet for å trekke vannrør og elektrisitet i overkant av vannrenna. Disse rennne blir utgangspunkt for nye gangbaner på tomta.





De eksisterende byggene på tomta har høy standard på mange vis, men har også løsninger som ikke fungerer så godt med tanke på funksjonene de er bygget for. Vi har tatt tak i problemene og prøvd, med enkle midler, å finne en bedre løsning.

Andre etasje i sovesalen ble uutholdelig varm uten gode muligheter for å lufte ut. Her løftet vi overste del av taket for å få ut den varme lufta. Vi fjernet himlingen og endret planløsningene for å få bedre rom for barna og mer effektiv utnyttelse av arealene. Underetasjen er under planlegging, men vil også gjennomgå omfattende planendring. Her vil vi legge ulike fellesrom med et eget område for de ansatte så de kan koble litt av i ny og ne.







Kjøkkenbygget vil få en forplass med spiseplasser under tak. Hovedinngangen flyttes for å hindre gjennomgang der barna spiser til daglig. Kjøkkenet fungerer godt i forhold til lufting og temperatur, men det er vanskelig å opprette gode hygienerutiner. Her er det en god miks av ansatte, barn, høns og hunder, grønnsaker og kjøtt, varmt og kaldt, vått og tørt. Både vi og Ole-Jørgen tar dette veldig på alvor, og vi har en god dialog hele tiden.

Det er forresten misvisende å si at VI har rensket opp, at VI har gravd eller at VI skal flytte døra. Realiteten er at Noh Bo er full av unge menn som ikke har fast jobb. Disse er ivrige, dyktige og selvstendige arbeidere som gjør skam på billig øst-europeisk arbeidskraft. De bærer 50 kilos sekker på ryggen som om de var dunputer og graver tonnevis av jord på no time... Dessverre er HMS en ukjent forkortelse, så vi er av og til litt nervøse for deres helse.







(Vi har en nabohund som holder oss våken om natten med vilkårlig og meningsløs bjeffing. Da vi hørte at hundekjøtt var veldig populær mat blant arbeiderne, kan muligheten for å slå to fluer i en smekk være et veldig nærliggende valg...)

Vi har også hyret en snekker som har ord på seg for å være den beste i Noh Bo. Vi mistenker at han er den eneste også, men hittil har samarbeidet gått kjempebra. Språket er en utfordring, men vi klarer oss tålig bra.

Hovedårsaken til at vi kommer fremover tross språkproblemene er vår nye venn Saw Dee. Han er en liten kar på 25 år som snakker godt engelsk. Saw Dee er kallenavnet han fikk av sin bestemor. Saw Dee betyr "egg" på karen, noe som bestemoren mente reflekterte Saw Dees ytre. Liten, rund i ansiktet og med store øyne.



Vi syns derimot Saw Dee er en stor mann! Han gjør arbeidet vårt både enklere og artigere, og vi kunne ikke klart oss uten ham nå... Vi jobber med tre språk sammen Saw Dee: Very hot, Tako Domæ og veldig varmt. Eller "velli vah" som Saw Dee sier. Sannsynligvis sier vi Tako Domæ akkurat like dårlig, men vi forstår i det minste hverandre.



Stort sett går alt veldig bra. Vi jobber mye, både på tegneplata og på tomta. Det er veldig godt å ha så kort vei til tomta, for det dukker stadig opp nye utfordringer og spørsmål fra arbeiderne.



Vi har laget et enkelt grunnkonsept for hele området, og tegnet små enheter med fire soveplasser i hver. Vi skal sette 6-7 slike bygg ut på tomta med små møtesteder mellom, bak og foran. De første konstruksjonene er allerede bygget, men vi avventer å sette dem opp til den lokale skogsmyndigheten og landsbylederen har godkjent byggingen. Forhåpentligvis får vi dette i orden på mandag. Så everybody: Cross your fingers...











lørdag 27. september 2008

Creatures of Noh Bo, part II:

To nye skapninger har entret Noh Bos fauna.



Og en gang til, denne gangen i slow motion og up close...

tirsdag 23. september 2008

Hageslange, nei takk...



En tynn og ynkelig pipelyd trakk vår oppmerksomhet til bakgården. Det stakkars kreket av en frosk fant vi halveis inn i gapet på en fargesprakende slange. Øynene bulte ut av hodet på den, både av gammel froske-vane og fersk frykt. Mens vi sto og skuet døden i hvitøyet, kom vi fram til at en liten slange blir sulten igjen, og etter dette måltidet må menyen utvides for å mette en strukket snok-mage. Plutselig følte vi oss ikke på toppen av næringskjeden lenger, tross kjent barneskolelærdom.

Vi måtte handle.

Etter spent fotodokumentasjon og noen brekningsfornemmelser kalte vi spade for øks, og hogg.

Skjebnens ironi skulle selvfølgelig vise oss at det fins alltid en større fisk i havet. Blandingen av anger for unødvendig blodgytelse og lettelsen etter slangens død, kunne vi like gjerne unngått, da en tre ganger så lang (over 2 m), sort slange lå og vred seg i senga til Yashar tre dager etter.

På en annen side; vi trenger ikke rottefelle...

søndag 21. september 2008

fredag 12. september 2008

Pakking "Thai-style":



Dette er et godt eksempel på overambisiøs pakking.

På denne pickup´en ligger 300 kg ris, 100 liter olje, 24 flasker soyasaus, 24 flasker østerssaus, fire sekker hvitbete, fire sekker bønnespirer, fire sekker agurker, fire poser tomat, to poser ingefær, personlig bagasje for 6 personer, to koster, en vannpumpe, to kasser nudler, to esker vaskemiddel... noe mer?

Jo, nevnte jeg seks lastebildekk, 25 bildekk og seks passasjerer?

Needless to say: dette gikk ikke...

Vi startet pakking nr. 1 kl. 15.00, andre pakking kl. 18.00, tredje (med redusert vekt) kl. 20.00, fjerde runde (igjen redusert) ble igangsatt rundt 21.00 og avreise endte opp rundt klokka 23.00 (sterkt redusert, både i vekt og sinn).

Etter mye om og men, og om og men om igjen kom vi oss hjem kl. 02.30. Vi kan nok ikke anbefale denne metoden, og vil avstå fra lignende pakking i tiden fremover.

fredag 5. september 2008

Kjøpt bil og leid hus:







Vi er mye mer etablert nå enn for en uke siden. Vi har kjøpt en fin, hvit Toyota Hilux og fått leid oss et flott hus for 800 baht i måneden (ca. 120 NOK). En liten tanke går til våre medstudenter som strever med å finne hybler til under 4000 norske spenn.

Alt er vel, ingen av oss har vært dårlige i formen hittil og vi har fått opp et veldig brukbart utendørskontor. Arbeidet går kanskje saktere enn vi vil, både på grunn av varmen og mange utfordrende oppgaver.