Noh Bo

Vi har vært i Noh Bo i en uke nå. Det verste vi-er-veldig-forvirra-gråfilteret er borte og vi har forstått at insektene bare ER fire ganger større her. Alle sammen...

Landsbyen er hjem for ca. 2000 mennesker. Det meste er samlet rundt et veikryss. Den betongbelagte hovedveien går gjennom landsbyen og stopper brått i en ubrukt militærpost og skråningen ned til elva Moei som deler Thailand og Burma. Blant tradisjonelle bambushus står noen påkostede hus i mur og stål, bygget etter et forvirret formspråk, et sted mellom tradisjonelt thailandsk form og konservativ, amerikansk misjonærstil.

Hovedvekten av folk lever enkle liv. De lever av landbruk, i hovedsak dyrking av ris og mais og andre grønnsaker. Rundt alle husene tusler skabbete bikjer, late griser og høns som gir ny betydning til begrepet “frittgående”. Alle de tre overnevnte ender ofte i grytene rundt om i landsbyen.

Landsbyen har mange små butikker hvor det selges vann, snacks, sandaler og ikke minst Coca-cola. Vi har spist mye "pa ko paw" og "kuitjio tonja" på områdets eneste restaurant. Denne er egentlig et litt ekstra åpent bolighus som serverer god, enkel mat til de som ikke rekker lage mat selv og har råd til å kjøpe det, vi betaler 25 baht for en middag (omlag 4 kroner). Her står TV´en alltid på, husfar ligger utstrakt på gulvet etter en anstrengende runde med å preparere dagens forbruk av betel-nøtt, mens på kjøkkenet finner vi husmor, eller Pi-pi (bestemor). Hun snakker ikke et ord engelsk i likhet med de fleste i landsbyen, men forstår våre tapre forsøk på å bestille det samme som i går: Same same, you know..yesterday? Same-same...

De vi har møtt av lokale er rolige, vennlige og smilende. Språk føles av og til som en uoverkommelig barriere, men med et hei på karen, litt engelsk og en og annen norsk glose ser ut til å utfylle keitete veiving og gestikulering på en tilfredsstillende måte. Noen av de som kjenner Ole-Jørgen snakker også godt nok engelsk til at vi får svar på de fleste av de mer komplekse spørsmålene vi stiller.

Vi møter hele tiden nye inntrykk, og heldigvis blir diskusjonene oss i mellom mer og mer sammensatte og kompliserte. Vi må sette spørsmålstegn bak alle konklusjoner og føler det er tryggest å anta at fordommene våre er sterkere og mer skjult for oss enn vi tror.

Så langt har vi kun fått på plass noe av de mest grunnleggende. Vi har mat og noen å snakke med. Vi jobber med å få leid et hus for å kunne jobbe i, og skal skaffe til veie en bil for å kunne reise rundt uten å legge bånd på de som må hjelpe oss med alt mulig annet. Fram mot jul vil vi reise på studieturer til flyktingleire og landsbyer i nærheten så ofte vi kan.

Vi vet at området er så stort, sammensatt og komplisert at vi kun rekker å skrape i overflaten av alle problemstillingene, noe som i seg selv er en litt fortvilende tanke. Samtidig er det fint å tenke på at vi er midt oppi det, og til stadighet utbryter en av oss: “No mer jungel enn dette er det ikke mulig å finne...” (Både i direkte og overført betydning)

(Denne biten ble skrevet for over en uke siden, men nettet her gir liten mulighet til å legge ut videoer, derfor blir det en noe forvirrende datostempling på dette innlegget...)